Den som intet våger, intet vinner.

Nei, du, jeg jobber som frilans danser..! Også jobber jeg litt som flyvertinne inni mellom… Jah….Så startet jeg nettopp opp med sykurs da…! Og syr litt klær og kostymer på siden. På bestilling, typ. Jo, også har jeg en ekstrajobb hos en sybutikk nedi byen også….

Noen ganger stopper jeg opp, og da ser jeg for meg at alt rundt meg går i frys, og alle ballene jeg sjonglerer rundt på, blir hengende stille oppe i lufta. Jeg tar noen skritt tilbake, mens jeg ser opp på dem, og tenker “Hva i helvete er det jeg holder på med…?”


Hva skjedde?
I mai 2017 fant jeg ut at jeg var temmelig god til å sy. Det hele tok meg litt på senga. Jeg skulle jo ikke vinne Symesterskapet, jeg skulle egentlig ikke søke om å være med en gang…  “Skatt? Skal du sende inn søknad på det her programmet, eller kan jeg bare lukke den fanen i nettleseren….?

Jeg hadde den fanen åpen i flere dager, kanskje over en uke til og med. “Nei, jeg vet ikke om jeg skal søke…Bare la den stå åpen litt til“. Litt usikker på hva som kom over meg til slutt, men sannelig husker jeg at da Elin fra NRK ringte for å fortelle at jeg muligens kunne være aktuell til intervju, så hang ballene over hodet mitt igjen, alt stod stille, og jeg tenkte det jeg pleier å tenke: “Skal du virkelig gjøre dette også nå da…?”

Blod på tann
I min verden er det ofte alt eller ingenting. Og det går fort fra å tvile til å bli fanatisk troende. Så før jeg visste ordet av det, satt jeg plutselig og øvde på passpoilerte lommer og vrangsydd fôr, og la de villeste syplanene for hver hjemmeoppgave. Nå skulle jeg være med i dette programmet, og da skulle jeg faen ikke gjøre det halvveis!

Livet er en finurlig sak
File 10-01-2018, 01 46 28Da jeg var liten, lærte mamma meg at jeg kunne bli akkurat det jeg ville hvis jeg bare ville det nok og jobbet hardt nok. Det stemmer sikkert for mange der ute, men min livserfaring til nå tilsier at livet er mye mer random enn som så…
Jeg hadde vært på opptaksprøver til en koreografiutdanning rett før jeg dro til Bergen for opptak av Symesterskapet. Planen var å begynne på masterstudiet høsten 2017, og fordype meg i min forskning av koreografi som tilstand i to år (jeg er ikke bare sy-nerd…).
Da vi var i ferd med å spille inn episode 5 eller 6, fikk jeg beskjeden om avslag. Jeg husker jeg satt på hotellrommet, stirret i lufta, og tenke at mer absurd enn dette kunne da livet ikke bli. Her satt jeg i Bergen og oppdaget at jeg tydeligvis var dritgod til noe jeg de siste årene aldri hadde vurdert å prioritere inn som hobby en gang (sydde kun når jeg trengte et kostyme, eller måtte reparere noe), også klarte jeg fader ikke å komme meg inn på et masterstudium i dans – som jeg hadde brukt helt latterlig mye tid, energi og ressurser på de siste 20 årene.
Mamma, man kan jobbe så hardt at man kaster opp av utmattelse hver fredag i flere uker, og ville så mye man bare orker og vil, og likevel ikke få det til…
Jeg har aldri drømt om å sy, men jeg kan ikke tenke meg noe som gjør meg mer glad, gira, og engasjert enn søm i skrivende stund, og det er jeg så enormt takknemlig for!

SØMROM
“Ja, du har jo hatt god tid til å planlegge alt dette med kurs og søm helt siden mai, da du vant, ikke sant?”
Vel, nei… Jeg begynte å sy som en gal etter jeg kom hjem, for jeg ville prøve å sy alt mellom himmel og jord, og sette alle idéene mine til liv, og jeg ville lære alle andre som ville det samme at de også kunne få det til! Så jeg laget en anonym Instagram-konto, med et navn jeg hadde sansen for – SØMROM. Det virket passende både i direkte, og overført betydning – jeg satt så veldig pris på det “rommet” i livet mitt akkurat da, det at jeg kunne få fortsette å utfolde meg kreativt, selv om planen om videreutdanningen i dans hadde gått i vasken.

MEN jeg bestemte meg for å virkelig bare PEISE PÅ og starte opp med kurs, kastet meg rundt og laget hjemmeside, og tok kontakt med flere potensielle steder hvor jeg kunne leie et lokale, alt sammen først to dager før finalen ble sendt på TV… Ikke fordi jeg ikke hadde lyst før (jeg hadde tenkt ut alle detaljene rundt SØMROM i hodet & på papiret i flere måneder) men fordi jeg stadig stilte spørsmål ved det hele mens jeg stirret på ballene i lufta….

Så den kvelden finalen ble sendt, og jeg så meg selv på TV med munnen på vidt gap og stjerner i øya, da husket jeg den følelsen jeg fikk da jeg stod der og fikk vite at jeg hadde vunnet – det GÅR an å få igjen for all jobben man legger inn i noe?!
Det var da jeg ble (litt mer) sikker. Det er nå eller aldri, og den som intet våger, den vinner faen heller ingenting!

NRK, Symesterskapet sesong 3.
Foto: Marit Hommedal for NRK

Så i kveld hadde jeg mitt første sykurs, i iskalde midlertidige kjellerlokaler, og jeg dro det en hel time over tiden…. fordi jeg ble så gira på å lære bort ALT jeg kunne og mer til!
Og det håper jeg at jeg får gjøre MASSE mer av i 2018. Og jeg håper dere blir med meg på ferden, til tross for at jeg helt sikkert stadig må stoppe opp, ta noen skritt tilbake, og titte opp på alle ballene jeg har der oppe i luften…

🙂
-T

File 10-01-2018, 01 50 04

Leave a Reply